www.ourwayround.net

 

 

ON TOUR:

 Hvem er vi?

 Sykklene

 Reiserute

 Asak Skole

 Takk til

 Kontakt oss

 Gjestebok

REISEBREV:                                                             

27-30 Oktober

Vi har naa vaert og sjekket vaermeldingen for Alice Springs og Halls Creek. Og for de neste ukene ser det ut til at det skal bli regn, regn og atter regn. Derfor har vi tatt en sjefsavgjorelse om aa ikke kjore Tanami road. Dette er litt surt, spesielt for Torgrim, siden dette var en av de tre grusveiene han virkelig ville kjore.

Siden vi ikke kan kjore Tanami maa vi kjore nordover, saa vi bestemte oss like godt for aa ta en tur til Darwin, som ligger helt nord.

Paa vei nordover tok vi en tur innom Alice Springs desert park. Parken brer seg ut over et stort omradet og har alle traer, planter, dyr, fugler og insekter som en vanlig Australsk orken har. Den ga et godt innblikk i hvordan livet arter seg, bade i torkeperioder og vaate perioder.

Den sjeldne Red Tailed Black Kakadu

Australias nasjonas fugl, Kokaburra

 

Et veldig fasinerende dyr, Thorny devil. Ca 15 cm lang.

 

Vel gjennom parken heiv vi innpaa litt yoghurt og et eple, for vi begynte paa de 150 milene til Darwin.

Det var lenge svaert morkt paa alle kanter, men vi klarte oss bra. Vi slapp unna med bare 5 min regn. Men det var nok til at det blei vanndammer og Linn fikk kjort igjennom en stor en...

 Et vakkert skue etter regnet...

Lastebil i solnedgang ved Ti tree Roadhouse, hvor vi overnattet.

 

Vi hadde lunsj ca 50 mil nord for Alice ved Devils Marbles ( djevelens klinkekuler ), som er stein formasjoner ute i orkenen.

Noen av steinene er helt runde og ligger strategisk plassert oppa andre steiner. Det ser ut som om de skal rulle ned hvert oyeblikk.

Det er ganske utrolig hvordan millioner av aar med jobb fra naturen sin side, former steder som dette.

 

Vi leste ogsa om at Aboriginerne tror det bor vesner i stenene og at disse tar mennesker. Tidligere kunne man synge en sang for aa faa de bortkomne tilbake, men den var det ingen som kunne lengere.                      Saa nar en jente kom bort til oss og lurte paa om vi hadde sett venninnen hennes, begynte vi aa lure. Vi fikk lokalisert jenta etter en stund og dermed avkreftet ryktene om vesner i steinene... tror vi ihvertfall!

 

Vi sto opp kl 5 og var klare til aa dra fra Threeways litt over 6. Da bar det rett bort paa bensinstasjonen for aa fylle opp syklene med bensin og Camelbak'ene med isbiter og kaldt vann.

De forste par timene var veldig behagelige, men etter en stund ble det igjen meget varmt. Det kan samenlignes med aa ha en haarfoner paa max blaasende rett i ansiktet. 

 

Som om det ikke var varmt nok i lufta fra for, hadde dem tent paa skogen for aa grille dem som kjorte forbi.

Ved lunsj tider svingte vi av hovedveien og kjorte inn til Daly River. Vi matte le da vi saa lastebilen til Vin og familien sto parkert forran puben. Vin ble like overrasket, han hadde ikke regnet med aa treffe oss igjen for Kununurra.

Parkering for pubens gjester...

Vi campet i Mataranka rett sor for Kathrine. Paa ettermiddagen gikk vi ned for aa ta en titt paa de varme kildene, og vi oppdaget fort at vi ikke var alene. Oppe i palmene hang det tusenvis av Little red flying fox, som er en flaggermus med ca 1 meter vingespenn. Det er ca 200 000 av dem i dette omradet.

Hoyt henger de, og stygge er dem...

Temperaturen paa vannet i kilden var meget bra, ca 34. Badeplassen ble laget av de Australske soldatene under den andre verdenskrig, men har senere blitt renovert.

Mens vi satt i poolen og saa paa alle flaggermusenen, oppdaget vi igjen noen meget morke skyer. Det var et tordenvaer som virkelig mente alvor. Vi spratt opp av basenget og lop opp til teltet for aa redde soveposene som hang til lufting. Vi fikk akkurat slengt dem inn i teltet for de forste regndrapene kom.                         Det ble ikke det store regnevaeret, saa Torgrim bestemte seg for aa ta en dusj. Og mens han gjorde det, begynte Linn aa gjore klart til avreise neste dag. Hun rakk akkurat aa sette pa den ene kofferten for himmelen apnet seg. Vannet fosset rundt teltet og hun bestemte seg for aa hente forsterkninger. Torgrim hadde hort regnet tromme paa taket, og bestemte seg for aa bli i dusjen til det gikk over. Men nar han horte hvordan det sto til ble han fort ferdig. Han lop bort til teltet og begynte umiddelbart med forstehjelp. Gravde renner for aa fa vannet til aa renne utenom og for aa faa drenert ut vannet som allerede sto under teltet.

Uvaeret roet seg etter en time, og Torgrim gikk tilbake for aa sjekke omfanget av eventuelle skader. Heldigvis var var nesten alt tort. Bare nederst i fotenden, sto det litt vann.

Dagen etter lagde vi ''verdens lengste'' torkesnor og hang ut alt som var i teltet. Selv om det ikke var vatt, luktet det vaat jord og forraatnelse ( i folge Torgrim ). 

 

Vi stoppet i Hayes Creek for aa ta bildet av Roadtrains. Den overste kjorer lokalt for en gruve , og har spessial disposisjon paa lengde og vekt. Den nederste er helt vanlig i langtransport. Disse er det mange av...

 

22-26 Oktober

Dagen etter dro vi for aa faa fikset dempern til Linn.  Vi endte opp hos en KTM forhandler inne i byen. Det skulle vise seg at han og demper eksperten var ganske hovene. Men vi ansaa det som eneste losning, saa vi bet tenna sammen. Eksperten hadde en motor overhaling han matte ha ferdig i lopet av dagen, og han skulle paa ferie om kvelden. Det hastet med andre ord aa faa ut demperen. Vi dro tilbake til campen og Torgrim begynte aa demontere sykkelen, mens Linn lagde lunsj og hjalp til nar det trengtes. I lopet av 20 minutter var demperen ute, og Togrim dro ned til verkstedet.

Eksperten sa han kunne fikse problemet, og kl halv tre var den klar. Vel hjemme begynte Torgrim aa montere, men det skulle vise seg at det ikke passet spessielt bra. Etter meget darlig oppfolging fra verkstedet og enda mere arogant holdning, tok Torgrim sakene i egne hender aa modifiserte litt saa det til slutt passet.

De neste dagene i Alice brukte vi til aa klargjore neste etappe av turen ( Tanami road ) og til aa titte litt rundt i byen. Tilfeldigvis var verdensmesterskapet med solarbiler paa vei fra Darwin til Adelaide og de stoppet en dag i Alice. Det var goy aa se alle de forskjellige rare kjoretoyene. 

Bilene lignet forbloffende mye paa noe de vel omtalte gronne mennene kunne kommet med.                     Den raskeste bilen gjor over 100 km/t, noe som er ganske bra med tanke paa at solen er eneste drivstoff.

 

21 Oktober

 

Endelig var det dags for togturen vaar med '' The Old Ghan''. Vi kjorte de 10 km sorover fra Alice til Vegtransport og tog museet. Etter aa ha gledet oss til aa kjore tog i en lengre periode, ble skuffelsen stor da neste tog ikke gaar for om 6 maneder.

 

Paa veitransport museet var det kjoretoy av alle slag. Eldste var en T Ford fra tidlig 1900, og nyeste var en Kenworth av aaret.

Rotinoff Viscounts 1957

Denne lastebilen og en til ble spessial laget for en station eier i Northern Territory paa femtitallet, og revolusjonerte maaten kveg ble fraktet paa i Australia.  Den ble laget i England, blir drevet av en 6 sylindret Rolls Royce dieselmotor paa 250 hk, og har en girkasse fra en Sherman tanks fra 2. verdenskrig.

En Rotinoff i sine glansdager

Dette hadde vaert noe for deg, Simen!!!

 

Verdens storste Roadtrain

Dette roadtrainet er 100 meter langt og veier 400 tonn fullastet. Den har to motorer, en paa 600 hk forran, og en paa 400 hk bak i en henger. Denne gaar i en gruve i Nothern Territory.

Slik lastet dem i gamledager...

 

Tilbake paa campen spaserte vi bort til fjellskrenten for aa mate wallabies. Torgrim trodde det bare var joey's, men oppdaget fort at de var voksne da det stakk et hodet ut lenger ned.

 

Denne typen wallaby kalles Black footed rock wallaby, og de blir ca 50 cm hoye.

 

Dette var en fin opplevelse. Denne karen holdt fast handa mi saa matfatet ikke skulle forsvinne. Men idyllen ble fort brutt av noen j**** ut utlendinger. De hojet og skrek saa wallabiene lop i motsatt retning.

 

15-20 Oktober

Ca 350 km nord for Coober Pedy ligger grensa til Northern Territory. Vi svingte inn for aa ta bildet av grensemerket, men bestemte oss for aa bli natten over.

 

Denne dagen har ikke hatt de helt store hoydepunktene. Vi har stort sett bare kjort mot Uluru ( Ayers Rock )

Denne saa vi paa vei inn til Uluru

Uluru ( Ayers Rock )

Vi var aa saa paa solnedgangen. Det er utrolig hvordan en stein kan skifte farge ved hjelp av sollys. Det er 9,4 km aa gaa rundt og 348 meter aa klatre hvis du vil paa toppen.

Paa campen motte vi Mike og Silvia, et par paa jorda rundt reise. De kjorer en Bmw!!! Selvsagt. Vi spiste middag sammen og pratet til langt paa natt.

Denne lurte i buskene utenfor teltet...

 

Vi kom fram til Kings Canyon paa ettermiddagen. Vi satte opp teltet og Torgrim tok seg en dukkert i bassenget.

Kings Canyon

Kl 9 neste morgen var vi klare for rundturen i Kings Canyon. Kamerasekken og Camelbak'en var paa plass. Den forste etappen var meget bratt. Og med Linn's kondis gikk det ikke saa fort. Men vi kom oss til toppen. Neste etappe var mindre krevende og med fin utsikt over Cayonen.

Siste delen av turen var mindre interrsant. Ikke fullt saa bra utsikt og variasjon i landskapet. Hele runden var paa 6 km. Temperaturen var paa ca 39 grader, men vi hadde litt bris saa det var greit.

 

Vi dro fra Kings Canyon 0830 neste morgen. Da hadde vi fylt bensin og kjopt tillatelse for aa kjore Mereenie loop road. Vi fikk beskjed om at veien var litt roff, men det har vi hort for ogsaa, saa vi kjorte avgaarde. 

Mereenie loop road...

Forste biten var veldig lett, for den var asfaltert! Saa ble det grus og vaskebrett. Dette er stort sett ikke noe problem, det gaar bare litt saktere. Hvis man har stot demper da! Linn havarerte nemlig bakdemperen sin. Litt upraktisk naar det er 25 mil igjen, hvorav 15 paa grus.

Vaar forste breakdown

Strips er greit aa ha naar oljereservoaret til demperen tar kvelden

Linn's tur videre kan beskrives som en evighet paa gyngehest. Ikke ble det noe bedre av at veien forandret seg til det verre heller. En lengere periode hadde vi en tynn stripe med hardt underlag som vi kunne folge. Men den ble borte under store mengder los sand.                                                              Skal man komme greit fram i sand, maa man satse ordentlig og gi gass. Problemet med den taktikken er at naar du tryner blir det et styggere fall, og sannsynligvis kommer du ikke videre.                                          Vaar taktikk derimot, er aa ta det pent, tryne med stil og ha helsa i behold!

Vi ankom Hermannsburg kl 1630. Da hadde vi brukt 8 timer paa 20 mil...!!! Trotte og slitne kom vi inn til Alice Springs kl 1830. Da var det fortsatt 33 grader i skyggen. Ikke rart vi svettet mye i lopet av dagen.

 

13-15 Oktober Coober Pedy

Veien fra Arckaringa mot Coober Pedy var helt grei. Det var som aa kjore paa maanen. Naa har jo ingen av oss gjort det, men det kunne like gjerne vaert her Armstrong og gutta landet paa 60 tallet!

Moon plain

 

Dogfence

Dogfence er et gjerde som gaar fra den ostlige delen av Queensland til sorvest kysten av South Australia. Gjerde er 5600 km langt, og er den lengste menneske lagde "konstruksjon" i verden. Korteste vei fra Lindesnes til nordkapp er 2370 km.

 

Hensikten med gjerdet er aa hindre dingoene i og komme inn i de sauerike omraadene i sor.

Omgivelsene forandret seg dramatisk da vi naermet oss gruvebyen. Horisonten var full av smaa hauger. Anslagsvis mange millioner. Haugene kommer av borring og soking etter opaler.

Pussig nok var den desidert daarligste veien til naa, den siste biten inn til Coober Pedy. Det var dype spor , og i sporene var det vaskebrett.

Naar asfalten begynte igjen var det som aa komme inn i en annen verden, ikke bare fordi det var asfalt, men fordi vi hadde kommet til den merkelige opalbyen Coober Pedy. Ved forste oyekast ser byen ut som en kjempestor skraphandler, med gamle lastebiler og blikk strodd rundt.

Alt gammelt tas i bruk. Her en hjemmebygd siktestasjon i buss!!!

Ved naermere ettersyn viser det seg at de fleste av de gamle lastebilene er i bruk. De har en slags innrettning paa planet som er drevet av en dieselmotor. Denne inneholder en vifte som skaper vakum, og suger bearbeidet materiale ut av gruvene.

 

Denne kalles naturlig nok en Blower, ikke en SUCKER!!

Som om ikke introen til byen var nok, havnet vi paa en underjordisk campingplass! Ja, du leste riktig. 

Velkommen til campingplassen vaar!

Det var godt og kjolig under bakken, men utrolig vanskelig aa faa ned plugger. Dette resulterte i at vi maatte hente store steiner utenfra og bruke som forankring.

Men vi fikk det til....!

Vi ble med paa en guidet gruvetur. Forst fikk vi se en moderne "dugout". Dette er en bolig gravd inn i fjellet

Det er mange fordeler med dette, kontra vanlig hus. Blant annet er det en konstant temperatur paa 17-25 grader. En annen er kostnaden paa hele 50 AUD, ca 250 NOK, pr m2.

Det er ikke lov aa drive gruvedrift innenfor bygrensa, men det er lov aa utvide "dugout'ene". Dette resulterer i at noen toyer strikken og utvider til 21 soverom. I tillegg til stor bolig, ble de 250 000 AUD rikere, da de fant masse opaler under utbyggingen! 

Deretter gikk turen inn i selve gruva, hvor vi fikk laere om teknikkene som blir brukt. Baade gamle og nye.

Etter litt hakking var det fram med spaden...

Naar Torgrim var ferdig for dagen saa det slik ut!!!

Gruvemaskiner i drift fikk vi se dagen etter i operativ gruve utenfor byen. Her var det forskjellige maskiner i drift, blant annet en Blower og en Digger.

Blower

Digger

En Digger er en maskin som bokstavelig talt tygger seg inn i fjellet. Dette er en ganske ubehagelig maskin, da den rister og braker mye. Det Diggeren faar lost, blir sugd opp av Bloweren, gjennom mange meter med ror.

 

8-12 Oktober Oodnadatta Track

Naar vi kom oss opp neste morgen gikk vi bort for aa prate med den norske Mr X. Det var en kar fra Nittedal, med navn Olav. Han har vaert i Australia flere ganger og er ganske godt kjent, ogsaa utenfor allfarvei. Hans plan er aa kjore Birdsville track, for saa aa krysse over til Alice Springs. Kanskje vi ser han igjen.

Siden vi hadde lest paa en lapp paa turistinfoen at det ikke skulle vaere noen gruvetur for paa tirsdag, tok vi det helt med ro.                                                       Vi kjorte en tur bort til sentrum i Leigh creek for aa handle og booke gruvetur for tirsdagen.                   Det viste seg at det var en gruvetur ca 30 min etter at vi kom dit. Det var et par ledige plasser igjen, saa vi hoppet paa.

En kvinnelig bussjafor som plukket oss opp og kjorte oss de 20 km til kullbruddet. Forste stopp var ved en gammel dragline. Til Torgrim's store glede kunne vi gaa inn i maskinen, og til og med sitte i forersetet.

 

Bommen er 60 m og skuffa rommer 6 m3.

Maskinrommet var paa ca 60 m2.

 

Vi fikk ogsaa se paa dumperne som driver i bruddet. De har en totalvekt paa ca 400 tonn. Kassa paa 240 m3 blir fylt med 3 skuffer fra den store graveren.

Legg merke til Linn som staar ved framhjulet.

 

Toget som frakter kullet fra bruddet til Port Augusta, gjor en tur pr dag, og tar med seg 10 000 tonn. Dette gjor det til Australia's lengste kulltog, med 160 vogner og 3 lokomotiver.

Resten av dagen brukte vi paa aa spise middag, slappe av, se paa tv og prate med en hygglig nabo. Han heter Vin og er paa tur med kone og 2 barn. Han skal reise samme veien som oss, saa dem ser vi sikkert igjen.

 

Det er naa vaart outback eventyr begynner, det er her asfalten slutter og grusen begynner. Vi har kjopt inn ekstra bensin, mat og drikke til det som ligger forran oss. For det er med litt usikkerhet at vi drar videre, det er tross alt et ode omraadet vi skal inn i. Det er veldig varmt og det er ikke sa mange som reiser ut hit!

Til vaar store overraskelse var veien ganske bra. Vi laa i 60 til 70 km/t. Den forste byen vi kom til var Maree. Et ganske lite sted, der selve Oodnadatta track begynner.

Paa vei til Coward Springs, som vi hadde satt som maal for dagen, stoppet vi ved mange gamle jernbanestasjoner fra 1800-tallet. Stasjonene og vanntankene er stort sett det eneste som er igjen etter den gamle Ghan-banen.

 

Vi kjorte ogsaa forbi south lake Eyre, som ligger 12m under havflaten. "Sjoen" er unik paa den maate at den kun har vaert full 3 ganger de siste 150 aar. Til vanlig er den bare en stor "slette" bestaaende av salt.

 

Det er ogsa blitt satt verdensrekorder paa lake Eyre. Fordi den er saa stor og grunnen saa slett, er den ypperlig for hoyfarts rekorder med bil.

 

Etter en meget vindfull natt og dertil daarlig sovn, vaaknet vi av at solen skinte. Forteltet var fullt av sand. Stovler, stekepanne, vaskebalje og tallerkner like saa.

Paa vei ned til dusjen fikk Torgrim se at det var veldig morke skyer i horisonten, den veien vi skulle reise.     Vi var i tvil om hva vi skulle gjore. Skulle vi dra med en gang, eller vente? Forst tenkte vi at det var lurt og dra med en gang, saa vi fortet oss aa pakke. Men saa begynte det aa regne og vi hadde all verdens av tid. For aa mote paa regnvaer ute i bushen, er noe vi absolut ikke vil...

Mens vi ventet paa at solen skulle komme fram, gikk vi en tur for aa se paa huset som lokforerne pa den gamle Ghan-banen hadde som mellomstasjon(hvile/ventehus).

Denne mellomstasjonen hadde et soverom og kjokken...

Det er eieren av campingplassen son har restaurert de gamle husene og bygd opp selve plassen. Stort sett er alt bygd opp av gamle jernbane-sviller. Baade doene og dusjene.                                                               Selv bor han i stasjonsmesterens hus...

Endelig skinte sola og vi kunne kjore videre. Dagens etappe var bare paa 7-8 mil og strakte seg igjennom et tort orkenomraadet.

Et av mange bilvrak ute i bushen...

 

William Creek

Vi kom til William Creek kl 1300, satte oss i puben og tok en kald Fanta og litt chips. Vi hadde glemt aa spise lunsj som vanlig!

Her henger det bh'er, truser og visittkort fra tidenes morgen...

William Creek er en liten by med bare to faste innbyggere. Det er stort sett bare ei lita flystripe, campingplass, hotell, pub, bensinstasjon, dekk verksted og en restaurant. Alt i samme bygget, bortsett fra flystripa da!

 

Etter en utsokt boks bonner kjorte vi bort til bensinstasjonen for aa fylle. Overraskende nok hadde sykklene brukt under literen paa mila.

De forste km etter William Creek var det ganske lost toppdekke paa veien. Noe som er litt ekkelt aa kjore paa, saa det gaar litt tregere.

Dette gikk over til mer steinete og sporete vei som det var bedre aa kjore paa.                                         Den forste bilen motte vi etter ca 70 km og nesten to timer.

Lunsjen tok vi under Algebuckina bridge, ca 60 km sor for Oodnadatta. Dette er South Australia's lengste jernbanebru med over 500m. Den er en staalbru, naglet sammen, og kostet 2 mennesker livet for den ble ferdigstilt i 1892.

Merkelig aa se et saa stort byggverk i odemarken...

De siste 100 km til Oodanadatta gikk greit, men litt saktere da det var litt sand inn i bildet. Og Linn var litt sliten!                                                                    Det var goy aa endelig komme fram til Pink roadhouse, og se det med egne oyne.

Lekkert er det ikke, men litt kult med rosa i bushen!

 

Vi begynte dagen svaert saa kulturelt paa museet i Oodnadatta. Etter aa ha hentet nokkelen paa roadhouset gikk vi bort til den gamle jernbanestasjonen, som huser museet. Vi fikk et lite innblikk i hvordan det var aa vokse opp her paa 1800 tallet og fram til naa.

Etter pakking av telt, var vi innom bensinstasjonen for aa toppe opp tankene. Der var det ogsaa en anne motorsyklist. Det var en tysker som kjorte en liten offroader paa ca 250 ccm og hele 9 liters tank. Han kjorte med en stor sekk paa ryggen, tankbag og sidevesker. I den ene sideveska hadde han 6 liter bensin, noe som ga han en rekkevidde paa 300 km. Han slo folge med oss ned til avkjoringen til Painted desert.

Her er det ikke engang plass til klistremerker!

Paa vei til Arckaringa

 

45 km senere kom vi til Arckaringa station, som foruten aa drive med kveg, har en campingplass. Et ideelt sted hvis man vil se Painted Desert ved solnedgang.

Det ville vi. Saa etter en sein lunsj og litt rekreasjon dro vi opp til "fjellene". Etter en lengere spasertur opp til toppen, ventet vi spent paa at solen skulle gaa ned. Vi ble litt skuffet. Vet ikke om det var feil solnedgang eller feil sted, med det skjedde ikke det helt store.

Det som var fint var alle de forskjellige "steinfargene" og monstrene.  Fristende aa plukke med seg noen.  Goy var det ogsaa aa faa testet Xenon lampene paa vei hjem...

 

5-7 Oktober Flinders Ranges Nationalpark

Paa vei fra Aldinga til Flinders stoppet vi i Quorn for lunsj og hamstring av mat for den videre ferden.

Hovedgaten i Quorn

Vi fortsatte aa kjore nordover igjennom mange smaa typiske australske byer, for landskapet flatet seg ut.

 

Et typisk elveleie i Australia

 

En gammel vindmolle med Wilpena ponds i bakgrunnen.

 

I halv seks tiden begynte vi aa se overraskende store fjell i horisonten. Noen viste seg aa vaere vaart maal for dagen, Wilpena ponds.                                     Naar vi kjorte inn mot nasjonalparken begynte det aa bli morkt. Vi kunne se mer enn 20 kenguruer staaende i veikanten, saa vi tok det meget pent. Man vil helst ikke krasje med vaare hoppende venner!!

Skippy i skumring

Endelig vaar forste ordentlige varme natt i teltet, og forste morgen med panisk soken etter frisk luft i telt aapningen! Dette er et stort problem for Torgrim, ettersom han er saa trott om morgenen og ikke vaakner for han koker....

Planen var aa mote Debbie, Dirk og jentene i parken. Saa etter frokost gikk vi for aa finne dem. Men vi saa verken dem eller bilen, saa vi bestemte oss for aa ta bussen et stykke for saa aa gaa inn til "the pond".

Paa vei inn motte vi denne karen, ca en meter lang.

Vi gikk opp paa utkikkspunktet for aa faa et overblikk over "dalen". Det maa vaere som et paradis her naar alt er gront og frodig, men et helvete naar det er tort. Fjellene som danner rammen rundt "the pond" utgjor et omraadet paa 8 x 17 km.

Wilpena ponds

Vel tilbake i leiren ble det satt i gang med lunsj. Denne gangen fleske pannekaker. Ekte saker... til og med sukker hadde vi....

Mens vi satt og spiste oppdaget vi en lapp som satt paa sykkelen. Den var fra Debbie, Dirk og jentene. Det viste seg at vi hadde sett etter hverandre paa samme tidspunkt.

Etter aa ha spist sondags frokost og pakket sakene, dro vi bort til motellet for aa si hadet til Dirk og jentene. Vi svingte inn forran motellet, men bilen var ikke der. Vi hadde klart aa gjore samme feil som i gaar... Siden vi ikke fant dem, kjorte vi bort til turist infoen for aa fylle bensin. Og der saa vi dem. De hadde vaert paa campingplassen for aa se etter oss. Ganske utrolig, vi hadde klart det igjen! Ogsaa tre ganger paa rad!

Vi tok farvel. De dro tilbake til Adelaide, og vi fortsatte nordover igjennom nasjonalparken.

Dette er helt supert...!

 

 

Landskapet vi kjorte igjennom var ganske utrolig. Den forste delen var mye "fjell". Det gikk opp og ned...

 

Men landskapet flatet ut etter hvert og vi kom ut til asfalten igjen. Vi kjorte 85 km nordover forbi Parachilna til Leigh creek.

 

Naar vi kom til Leigh creek, kjopte vi mat og lagde middag. Da vi kom tilbake til teltet, laa det en lapp paa bakken ved sykklene. Der sto det: Hvis dere drar for jeg staar opp i morgen, vekk meg! Gul Hiace.

Og det sto paa norsk!! Naa lurer vi paa hvem vi moter i morgen. Dame, mann, ung eller gammel?

 

 

 

 

YourCompany.Com � 2003 � Privacy Policy � Terms Of Use