www.ourwayround.net

 

 

ON TOUR:

 Hvem er vi?

 Sykklene

 Reiserute

 Asak Skole

 Takk til

 Kontakt oss

 Gjestebok

REISEBREV:                                                             

29 - 30 November 

Paa vei ut til Monkey Mia motte vi et par fra Tyskland som var paa tur med motorsykkel og sidevogn. De ventet paa shipping vidre til Asia og slo ihjel tid med en tur opp paa vestkysten. De skulle ogsa til Monkey Mia.

For vi i det hele tarr kom inn til resepsjonen paa campingplassen, var det noen blodsugere som hadde lettet oss for 15 $. Her, som mange andre steder, maa man betale nasjonalparkavgift. I tillegg var de ansatte paa plassen i darlig humor og lite servicevennlige, men de hadde den fineste gressplenen vi noen gang har sett. Torgrim ble liggende paa plenen en god stund for vi satte opp teltet...

Sann plen vil jeg ogsa ha...

7.30 neste morgen var vi paa stranda for aa se paa delfinene komme inn til stranden og faa seg en matbit. Det var ganske mange delfiner, men enda flere mennesker. uansett var det en helt utrolig opplevelse og vaere der, saa naerme. Hadde det ikke vaert for vaktene, kunne vi ha klappet dem...

Flere av delfinene hadde fatt kalver og de sprutet og plasket rundt i vannet. Det var lek og morro helt til den ene kalven stakk av. Da ble det alvor... En kalv uten familien rundt seg er et lett bytte for haien. To voksne delfiner svomte fort avgarde for aa hente ham inn igjen, og for og gi han en "finne"(orefik). 

 

Hele familien samlet....

 

Denne karen ville ogsa ha en gratis matbit...

 

Tilbake i campen tok vi farvel med det tyske paret. De skulle nordover til Tom Price og vi sorover, etter en liten battur. Men Torgrim fikk tid til a test-sitte sidevognen for de kjorte avsted.

Ser ut som han liker seg... kanskje vi ma montere sidevogn paa 1150'n?

Ready for take-off....

Vi pakket alt utstyret vart og kjorte hele 100 meter til parkeringsplassen. Vi hadde spurt pa campingplassen om vi kunne ha sakene der mens vi var pa batturen, men det var helt umulig....

 

Baten vi skulle ut med var en katamaren havseiler, som visst nok har flere hastighetsrekorder, og kunne ha med seg ca. 30 personer. Selve batturen tok rundt 2,5 time og tok oss med ut i Shark Bay. Vi not hvert minutt. Det var utrolig deilig og vaere paa battur og kjenne sjobrisen i haret. Vi gledet oss ikke mindre til 3 hele dager paa bat i The Whitsundays.

 

Etter mye om og men, turte Linn klatre ut paa paa nettet som hang mellom batene...!

I lopet av turen fikk vi sett flere dyr, blant annet flere Djugongs. Djugongs er et plante-etende dyr, som minner om store seler med flate ansikter. De er ikke raske, men bare flyter i vannet.

 

Fra Monkey Mia dro vi tilbake til "fastlandet" og fortsatte sorover til Northampton. Der satt vi opp myggteltet og gjorde oss klare for sengen.                                                                          Midt paa natten vaknet vi av at vi ble vate. Var det enda en vannspreder? Men denne gangen var det faktisk regn og det hjalp ikke bare og flytte teltet et par meter. Vi fortet oss og sette opp det andre teltet saa vi kunne sove godt resten av natten.

Fra Northampton dro vi noen mil nordover igjen for aa besoke Hutt River Province. Hutt River Province er et lite kongedomme i Australia. Landet blir styrt av prins Leopold, hans kone og deres 4 sonner.

Etter grenseovergangen kjorte vi inn til "slottet". Det var en stor gard, og rundt tunet var kirken, postkontoret, radhuset, museumet, suvernier-butikken og kafeen. Alt en ekte stat trenger....

Vi ble mott av en eldre dame, som senere viste seg og vaere dronningen. Hun viste oss rundt og stemplet passene vare paa postkontoret. Vi fikk ogsaa mote kongen og slo av noen ord med han, for vi dro videre mot Perth. 

Turen ned til Perth gikk fint. Utfordringen kom forst nar vi fant ut at campingplassen var full. Da vi omsider fant et sted aa sove, hadde vi kjort i 2,5 time i regnvaer og vaert innom x antall moteller og hoteller. Vi fant senere ut at grunnen til at alt var fullt, var 3 sportsarrangementer samme helg....

.............................................................................................

 

27 - 28 November

I morges hjalp vi Russel med aa fa huset til og skinne til Lynda kommer hjem om noen dager. Linn tok oppvasken og Torgrim begynte aa pakke sykklene. Rundt 11 begynnte ting og flaske seg og Russel kunne dra til frisoren, noe han sart trengte...            For han dro tok vi farvel. Vi var nesten ferdig med og pakke og hadde en lang vei foran oss, saa vi kunne ikke vente til han kom tilbake. Vi ses jo igjen paa New Zealand om noen maneder...

Vi droppet den planlagte snarveien fra Tom Price p.g.a. bankelyden til Linn (650'n), som ikke blir bedre av aa kjore paa grus. I steden kjorte vi via Parabardoo.

Dette skilte saa vi da vi reiste fra Parabardoo....Spennende!

Saa startet vi paa de 25 milene ut til hovedveien. Terrenget var ganske variert, saa det var ikke sa kjederlig som forventet. Og sykloner/virvelvinder saa vi mange av. Vi fikk til og med oppleve aa kjore igjennom noen. Det var en litt skremmende opplevelse. Sykkelen ble forst kastet den ene veien,  og noen sekunder senere den andre veien. Guffent...!

Liker dem best paa avstand...

Flere ganger matte vi stoppe underveis for aa drikke, fordi det var saa varmt. Linn trodde det foltes ekstra varmt fordi vi hadde vaert inne hos Russel i noen dager. Han har nemlig termostaten paa 19 grader... Men det viste seg at det var veldig varmt. Paa det ene Roadhouse vi stoppet, viste termometeret hele 47 grader. Og det var klokken fire paa ettermiddagen...                 Bestyreren kunne fortelle at det hadde vaert mye varmere tidligere paa dagen, men han ga oss ikke noe eksakt tall. Som dere sikkert sjkonner er temperaturen maalt i skyggen, og en kan bare tenke seg til hvor mange grader det var i solen...

Her er Roadhouse't....

...og her er beviset!

Vi hadde enda noen timer dagslys igjen, og bestemte oss for aa kjore til Minilya her satt vi opp myggteltet og gledet oss til en rolig natt. 

Men i natt ble vi revet ut av var soteste sovn, som om vi var paa helvetesuka i forsvaret. Store mengder vann kom inn i teltet og vi satte oss opp i villrede om hva som skjedde. Vi saa opp paa himmelen og stjernene saa tilbake paa oss. Ikke en eneste sky var aa se.... Hva var det egentlig som foregikk? 

Torgrim fikk summet seg litt og lop ut av teltet for aa finne ut hva som skjedde. Det viste seg at vanningsanlegget hadde gatt paa automatisk og det var ingen mate og skru det av paa. Torgrim sto foran sprederen for aa hindre stralen i og gjore teltet, sovepose og alt det andre utstyret vatere enn det allerede var. Linn sto klar ved teltet, og saa fort sprederen pekte en annen vei, lop Torgrim bort for aa hjelpe til med og dra det ut pa veien. deretter satte vi en sykkel paa hver side av teltet for at ingen skulle kjore paa oss i lopet av natten...

Litt hissig, men ikke paa langt naer saa hissig som tidligere paa natten, gikk Torgrim for aa klage paa vanningsepisoden og kreve pengene tilbake. Daglig leder kunne ikke ha brydd seg mindre, men vi fikk ihvertfall pengene tilbake. 

Drit lei hele stedet pakket vi sammen sakene og dro.

Vi moter stadig lastebiler som frakter maskiner til gruvene. Da er det ut i grofta for alle mann...

 

............................................................................................

24 - 26 November Tom Price

Den forste dagen i Tom Price var Russel paa jobb og vi sov lenge. Under frokosten koste vi oss med en episode av long Way Round, hvor de var i Mongolia. Det var goy aa se gutta igjen, og vi gleder oss til neste film...

 

Ellers var ikke dagene hos Russel saa veldig produktive. Vi slappet av, tok service paa 1150'n og pratet mye med Russel. Bade om motoren som han bygger og hvilke turer vi skal prove aa faa dem med paa i fremtiden. Vi hadde ogsa en letejobb etter en ulyd paa 650'n, men fant ingen feil, sa lyden er der fortsatt.

Russel og Torgrim jobber i garasjen, Russel med motoren og Torgrim med 1150'n

 

Motoren som Russel bygger begynner aa ta form. Budsjette til den 9-sylindrede stjernemotoren tilsvarer allerede en lengre motorsykkeltur. Det er stadig nye deler som blir maskinert, men det er langt fram, da det er mange deler i denne motoren. Det blir uansett spennende aa se den ferdig og hore den gar...      Siden motoren ikke var montert, fikk vi ikke tatt noe helhetsbilde. Men Russel skal maile et over senere og da legger vi det ut paa siden... 

 

Linn var snill og lagde lunsj og middag hver dag. en dag hadde vi til og med pai til dessert. Dette ble meget godt mottatt av Russel. Dere som har mott han vet jo at han elsker sanne saker!

Russel og katten, Simba.


.........................................................................................

21 - 23 November

I gar la vi oss trotte og slitne etter en varm og lang dag i salen. Men sovnen ble fort brutt av iherdige sma maur som var paa utkikk etter nytt hjem. Linn har litt angst for aa sove med maur i teltet, saa hun satte igang med kverking. Og ikke lenge etter kom Torgrim til liv og hjalp til.                                                       Det dukket stadig opp nye maur fra nye steder. Vi trodde vi hadde tettet alle mulige innganger etter forrige innvasjon, men det viste seg aa vaere feil. Disse lagde nemlig sine egne innganger ved aa bite hull i bunnen paa teltet.                           Vi fant ut at dette ville bli en krig som var vanskelig aa vinne, saa vi forlot teltet og satt opp det nye. Der fikk vi sove godt...

 

Da vi sto opp begynte jakten paa maur i og paa utstyret vart. Spesiellt Torgrims jakke var hardt angrepet. Vi plukket maur og pakket samtidig i hap om og faa bort flest mulig for avreise.

Veien ned til Broome var kjedelig. Det eneste som er verdt og nevne var at det fortsatt var maur i jakka til Torgrim. De beit hele tiden og han klodde, slo og gnudde hele veien. Han hadde rode merker overalt paa kroppen og flere maur-lik...

Utpaa kvelden i Broome ruslet vi ned paa stranda for aa se paa solnedgangen. Det var litt overskyet, saa det ble ikke den helt store nedgangen, men fint var det allikevel.

Solnedgang over Cable Beach, Broome...

Vi var ikke alene paa stranden. Noen gikk turer og koste seg, mens andre provde seg paa surfing. Det var godt aa se havet igjen etter og ha vaert saa lenge i odemark og innland.

 

Neste dag ble ikke kortere enn de forrige. Vi kjorte 60 mil gjennom saerdeles kjedelig landskap.                                    Nar vi naermet oss Port Hedland ble det stadig mer aktivitet i og rundt veien. Port Hedland er en stor utshippings havn for jernmalm og salt, saa her kjorer store Roadtrains og hvite LandCruisere rundt dognet rundt. 

Vi la oss inn paa den hittil dyreste og langt fra beste campingplassen i byen. Deretter kjorte vi ut av byen for aa se paa malm-toget som kommer fra gruvene inne i landet. Toget kan ha opptil 200 vogner. Dette hadde bare litt over hundre vogner, men paa returen slar de sammen 2 tog og da blir det virkelig langt. Men ikke saa langt som rekorden paa hele 7,5 km.

1,2,3,4,5,6,7,8,9,......,49,50,51.....,105,106 vogner.

Tilbake i campen satte vi igang med matlaging. Pasta, kylling, cherrytomater og pesto. Ikke bare vi synes det var godt... Fluene var helt i hundre og siden den dyre campingplassen ikke hadde noe sted man kunne sitte inne, matte vi sitte i teltet og spise.

Utpaa kvelden dro vi inn til byen igjen. Denne gangen for aa se paa en malm-bat bli loset ut av havnen. Baten var 190 meter lang og skulle til Korea.

 

Det fristet ikke saa mye med bonner til frokost, saa vi dro innom South Hedland for aa handle der. Med frokosten i boks, begynte vi turen inn i landet mot Auski Roadhouse, som ligger i Hamersley Range. Det er her, i Hamersley, at de fleste jernmalmgruvene ligger. Ogsaa Tom Price som vi skal til.                                   Fra kysten og inn er det en hoydeforskjell paa ca 500 meter, saa vi kjorte i oppoverbakke hele tiden...

Like for vi kom til Auski kjorte vi gjennom et omrade som mer eller mindre sto helt i brann. Den svarte royken laa over veien som et teppe. Det var bare og holde pusten og kjore igjennom. 

 

Det er alltid mange Roadtrains paa Auski. 

I Auski tok vi lunsj for vi begynte aa kjore mot Wittenoom.       De forste km var asfalt, resten grus. Vi tok det rolig ettersom dunkelyden paa 650'n ikke har blitt bedre.

Wittenoom er en gammel asbest-gruveby. Byens glansdager var paa 60-tallet, da det bodde flere tusen der. Naa er det hele tre stykker som bor der... En riktig spokelsesby!

Her er "hovedgaten" i byen!

 

Vi fortsatte videre paa grusveien for aa komme fram til Tom Price for det  ble morkt. Men vi tok oss tid til og stoppe ved Hamersley Gorge.

Hamersley Gorge

Vel fremme i T.P. satte vi oss for aa vente paa at Russel skulle komme hjem fra jobb. Torgrim var litt bekymret, siden katten var blitt saa tykk, og lurte veldig paa hvordan Russel saa ut etter 1 aar uten kone ( Lynda vidreutdanner seg som sykepleier i Perth).

..........................................................................................

19 - 20 November

Etter nok en gang aa ha sagt hadet til Rachel og Peter, begynte vi den lange veien til Fitzroy Crossing. Dette var dagens mal men alt var avhengig av om rumpene vare talte det. Heldigvis ble det mange stopp, ikke bare pa grunn av bakdelen, men ogsa for aa plukke ut maur av hjelmen til Linn. Det ma ha vaert rundt 60 stykker gjemt inni der. Ikke noe goy!! Etter 650 km var vi framme i F C. Og nar vi fikk vite at det hadde vaert 45 grader den dagen var vi glade for at vi hadde et luftig telt.

 

Morgenen etter var vi avgardet allerede kl syv. Etter 42 km paa hovedveien svingte vi av og begynte aa kjore mot Gibb. Den forste delen av grusveien var bra, for det gikk over til sand. Sanda var av den riktig lose typen, noe som resulterte i at Linn fikk sladd og la ned sykkelen. Vi har beklagelig ikke noe bildet av dette, da Torgrim trodde det var litt alvorlig!                      Mens Linn la aa kavet i sanda, kom det to karer kjorende. De kunne fortelle at veien snart ble bedre, noe vi begge var glade for.

Videre nordover kjorte vi gjennom noen flotte steinformasjoner. Blant steinene sto det mange av de ganske spessielle Boab traerne. Disse traerne kan bli flere tusen aar gamle og er som hentet rett ut av Ringenes Herre filmene.

Boab tre, ogsa kalt flaske tre!

Etter ca 6 mil var vi framme ved Tunnel Creek. Vi var veldig varme etter turen og gledet oss til aa komme inn i den kjolige hulen. Tunnel Creek er en tunnel som er naturlig utgravd i fjellet gjennom arenes lop, og er hovedgrunnen til at vi kjorer denne veien.

Her er den ene huleinngangen

Vi var litt spente paa hvor mye vann det sto inne i hulen, for vi hadde hort at det var ferskvannskrokodiller der. De er riktignok langt tryggere enn saltvannskrokodiller, men tanken paa aa vade med dem var ikke veldig fristende. 

Med kamerasekken paa ryggen og to sett lommelykter hver, begynte vi turen innover i hula. Den forste delen gikk greit, det var forst den siste delen at vi matte vade. Vannet var akkurat saa dypt at det rant opp i stovlene.

Det var ikke alle steder det var like god takhoyde som dette...

Mens vi gikk der inne i morket, horte vi noen rare skrikelyder som kunne minne om en barnehage paa tur. Vi fant fort ut at det bare var de lokale flaggermusene som hang oppunder huletaket og egentlig skulle sove.

Vel ute paa den andre siden gikk vi for aa se pa noen aboriginske hulemalerier. De var litt loslitte, men fortsatt interessante aa se paa. Malinga har uansett holdt lengre enn noen Jotun maling kommer til holde.

 

Vi traff ogsaa en firbent venn nede ved tunnel-utlopet. En guana laa paa en stein nede ved vannet og solte seg.

Ganske PR-kat denne karen....

 

Noen km for vi kom til Gibb River Road, traff vi familien som skulle vaere suportcrewet vaart paa Gibb. Da vi sikkert saa torste ut, ble vi tilbudt en flaske med iskaldt vann. Det var veldig godt paa en varm dag som dette... 

The support team...

Etter aa ha tatt bilder og utvekslet mail adresser, tok vi fatt paa de siste km til Gibb.                                                               De forste km paa Gibb River road hadde veien veldig los overflate noe som var meget ekkelt og kjore paa. Syklene danset bortover veien og vi saa for oss en veldig sen ankomst til Derby.

Men veien ble mye bedre enn forventet. De drev med veiarbeid paa Gibb og det ene feltet var ferdig. Dette gjorde at vi kunne ligge i 60-70 km hele veien, og vi matte kjore paa hoyre side av veien, noe vi ikke har gjort paa lenge...                Alikevel tok de siste milene inn til Derby en evighet. Bare rett vei og kjedelig landskap. 

Vel framme handlet vi mat og lagde middag for vi hoppet i senga. 

............................................................................................

9 - 18 Oktober

Fra Gunlom Falls og Kakadu Nasjonalpark, dro vi videre til byen Kathrine. Her ble vi i noen dager. 

Mens vi var i Katherine traff vi et meget hyggelig eldre ektepar som var paa tur med campingvogn. Hun heter Rachel og kommer opprinnelig fra Irland, han heter Peter og kommer fra New Zealand. De har begge bodd i Australia i mange aar og har familie her.

For aa gjore en lang historie kort, endte vi opp med a reise i folge med Rachel og Peter videre til Lake Argyle. For avkjoringen til sjoen matte vi igjennom grensekontrollen for aa komme inn i West Australia. Det er ikke pass som sjekkes her, men om man har med frukt og gronsaker. Grensevaktene spurte en del sporsmal og gikk gjennom sakene vare. Paa mirakulost vis klarte den ene vakten aa ta paa paprikaen som laa i kjole bagen uten aa merke verken den eller loken! Saa vi kunne spise det til middag...

Peter og Rachel

Lake Argyle er den storste menneskelagde sjoen i fastlands Australia, og er 54 ganger storre enn Sydney harbour. Det vil si 1000km2.                                                                            Det bor 25000 ferskvanns krokodiller der, men dette fikk vi vite forst etter at vi badet i det deilige vannet!

Lake Argyle

Dagen etter dro vi til Kununurra, mens R og P ble igjen. For vi dro paa campingplassen, dro vi innom butikken hvor vi kjopte en stor boks med talkum. Dette pudret vi rundt telt og sykler i haap om aa faa en maurfri natt.

 

Vi vaknet opp friske og uthvilte etter en maurfri natt. Etter en dukkert i poolen dro vi inn til sentrum. Hadde lovt Rachel og Peter aa ha middagen klar naar de kom til Kununurra, saa etter noen timer paa internettcaf'e bar det paa butikken.            Dagens meny besto av lammestek med ovnsbakte gronsakertil hovedrett og blaabaer pai til dessert. Og det smakte meget godt... 

Ellers kjopte vi nytt telt mens vi var i Kununurra. Vel, det kan vel nesten ikke kalles et telt, siden det bare bestaar av to stenger og myggnetting, men det gjor jobben sin. I tillegg til aa vaere svalt, kan man ligge og se paa stjernene helt uten fluer og mygg....!

 

Sondag 18. november var vi klare for aa kjore Gibb River Road. Vi hadde fatt ordnet med en familie paa campingplassen, som ogsaa skulle kjore Gibb, at de skulle ha med seg 30 liter vann til oss. Vi dro for dem, noe som ga oss en dag forsprang. Med tanke paa at vi kjorer saktere, passet det ypperlig.

Her starter Gibb River Road...

Veien var ganske bra, men hadde litt vaskebrett. Den var heller ikke dratt opp med linjal slik som andre steder, men gikk opp og ned, til hoyre og venstre.                                           Landskapet var veldig fasinerende, med typiske vest-australske plataaer som steg opp fra jordskorpen. 

Linn i farta...

Etter et par timer kjorte vi over en bakketopp, med utsikt over en elv. Med naermere ettersyn oppdaget vi at veien forsvant ut i elva og kom ut igjen paa andre siden. Dette saa ikke bra ut...

Ooobs, skal vi over der!!!

Vi kjorte ned, parkerte syklene og gikk for aa se paa mulighetene for og krysse elva.                                            Det var ca 50 meter over til den andre siden og strommen var ganske sterk. Bunnen besto av kulestein og vannet var grumsete. I tillegg  hadde vi nettopp kjort forbi et fareskilt som viste at det krydde av saltvannskrokodiller her... Hores fristende ut, ikke sant?

En annen ukjent faktor var dybden paa elva. Men det fikk vi svar paa naar en 4WD kjorte over fra den andre siden. Vannet gikk opp til stotfangeren, noe som tilsvarer midt paa luftinntaket til 1150'n (ca. 60 cm).

Gutta i 4WD'n stoppet da de kom over, for aa slaa av en prat. De ville aldri i verden gaatt ut i den elva. Saa nar vi legger sammen det vi vet om kryssningen, bred elv med kulestein, masse krokodiller og for dypt vann saa vi ma dytte 1150'en over, blir ikke avgjorelsen om aa snu saa vanskelig. Det var riktignok skuffende, men heller det en aa sitte fast i gapet til en krokodille! Det var mange som ble overrasket nar vi dukket opp paa campingplassen igjen.

.............................................................................................

6 - 8 November Kakadu Nasjonalpark

Etter en lengere tids pakking og fjerning av maur fra utstyret vart, dro vi mot Kakadu i et flott regnvaer. 

Utsikt over Kakadu's wetlands. Her kryr det av krokodiller...

Ved Adelaide river stoppet vi for aa ta en battur, hvor vi skulle faa se hoppene krokodiller. Det hores kanskje litt rart ut, men krokodiller hopper allerede fem dager etter at de er klekket ut av egget. Dette gjor de for aa fange insekter, og senere i voksen alder, for aa fange fugler. 

For aa faa dem til aa hoppe, blir de fristet med en kotelett i snore.

For aa bli en fullvoksen krokkodille er det en del ting man maa gjennom. Forst av alt maa du vaere blant de 0,18% som blir over 3,5 meter.                                                                      Deretter begynner kampen med de store krokodillene. Du maa naa kjempe deg videre for aa bli den 0,1% som blir over 5,5 meter.                                                                               Etter dette maa du fortsette og kjempe for aa faa ditt eget omraadet, og damene som horer med. Og kanskje maa du ofre et ben eller to...  

Det er ikke alltid de synes saa godt som denne...

 

Som en overraskelse i tillegg til krokodillene, fikk vi se en orn som kom flygende inn mot baten, og tok med seg en kotelett som hang i en trad fra en pinne. Deretter floy den til et tre hvor den satte seg til aa spise. Den kan ikke spise mens den flyr, slik som mange andre fugler kan.

 

 

Ville du badet her?

Vi tok ogsaa en annen battur paa grensen til Arnhemland, helt ost i Kakadu. Paa denne turen hadde vi en aboriginsk turleder, som var meget dyktig. Han fortalte og viste oss planter og traer som kan brukes til medisiner og mat. Men ogsa redskaper og vapen de brukte og fortsatt bruker til matsanking og jakt.

 

Under flommen tidligere i aar sto vannet opp til toppen av dise traerne, og all sanden laa igjen naar vannet trakk seg tilbake.

Etter baatturen dro vi til Gagudju crocodile holiday in. Hotellet er utformet som en krokodille. For aa komme inn i resepsjonen maa man parkere i gapet og gaa inn i ganen. 

Rommet vart laa mellom fremre og bakre bein paa hoyre side.

 

 Bra det ikke er mange krokodiller i denne storrelsen...

 

Etter en god natts sovn med aircondition og en bedre bortelaget frokost, satte vi nebbene mot Gunlom falls. Veien hadde noe av de beste svingene vi har kjort paa siden Victoria. Og det er litt goy siden det er ca 3000 km til neste svingete vei.

I Kakadu er det mange termittuer, og de storste kan bli 6 meter hoye. Med tanke paa at termittene er 3 mm lange og bruker 50 aar paa jobben, er det ganske imponerende.

Selve veien ut til Gunlom bestaar av 37 km grusvei, og er anbefalt for 4wd... og oss. De forste 27 km var ganske bra, med noe vaskebrett. Paa de siste 10 km var veien smalere og gikk ved siden av elva innover i skogen. Det var svinger, gikk opp og ned, og noen steder sto det vann i veien. Dette er alle ingredienser som trengs for aa lage en topp motorsykkel vei.

Linn storkoser seg i vannet

Vi satte opp teltet og spiste middag, for vi begynte paa den bratte gaa og klatreturen opp til toppen av fossen. Som vanlig ble Linn ganske sliten, men hun kom opp i god til til solnedgangen.

Paa toppen var det flere smaa dammer, med smaa fosser i mellom. Det var et utrolig flott omrade som vi gjerne skulle tilbrakt mer tid i.

Den vakre solnedgangen satte prikken over i'en.

Turen ned ble litt interesant da det hadde blitt morkt, og vi bare hadde en hodelykt. For vi kom til campen saa vi en slange som laa midt i stien. Den var ikke saa stor, men vi valgte aa holde god avstand.

...........................................................................................

31 Oktober - 5 November Darwin

Paa onsdag ville ikke sykkelen til Linn starte. Den hadde noen symtomer dagen i forveien ogsaa, men naa var den helt dod. Vi dyttet den bort paa bensinstasjonen for aa fylle opp tanken, slik at vi skulle slippe og stoppe sykkelen senere.                        Deretter dyttet Linn Torgrim og 650'n utfor en bakke. Torgrim provde aa starte den flere ganger paa veien ned bakken, men ingenting skjedde. Da han naermet seg bunnen, begynte han aa grue seg til og dytte sykkelen opp igjen. Men akkurat da startet den. Han kunne putre opp bakken og vi reiste videre til Darwin.

Vi fant en campingplass i utkanten av byen, og begynte jakten paa nytt batteri. Forst fikk vi tak i et gelebatteri, men det viste seg at dette var litt for stort. Derfor endte vi opp med et vanlig batteri og haper det holder helt hjem.

Med 650'n i gang dro vi inn til byen for aa se oss litt rundt. Siden byen ligger ved havet ble det en tur ned paa stranda, men ikke for naerme vannkanten. Man maa jo passe seg for krokodillene!

For vi dro hjem var innom Coles og handlet. Med hendene fulle av poser gikk vi bort til syklene. Vi hadde akkurat fatt pakket bort maten og tatt paa oss kjoreutstyret, da en mann dunket Torgrim paa hjelmen. Mannen het Leon og jobbet for ABC radio i Darwin. Han syns det virket som vi hadde en interesant reise forran oss og lurte paa om vi kunne ringe han neste morgen...

 

Torgrim tok paa seg jobben med aa ringe ABC radio, og nar han la paa kunne han fortelle at vi skulle inn til studioet for aa gjore intervjuet.

Vi dro inn i god tid til intervjuet, parkerte syklene forran ABC's hovedinngang og gikk inn i resepsjonen. Morgenshowet var allerede i gang, saa det var produsenten som motte oss.

Vi hilste paa Leon, og siden det var 4 minutter til han skulle paa lufta igjen, lop vi ned for aa se paa syklene.

Tilbake i studio fikk Torgrim utdelt en mikrofon og intervjuet kunne begynne. Live!!

Selve intervjuet tok ca 5 minutter. Han spurte om syklene og reiseruten. Leon lurte ogsaa paa om vi matte torke den ene underbuksa paa hjelmen, mens vi hadde den andre paa. Vi kunne berolige han med at vi hadde med oss litt flere. Paa vei hjem fra studio var det flere som tutet og vinket til oss etter oppfordring fra Leon. Dette var veldig goy.

Som om ikke dette var nok ringte det en dame som heter Marit, hun bor i Sydney og er programleder paa en norsk radiostasjon. Dette intervjuet ble tatt over telefon. Og da holder det vel egentlig med intervjuer for en stund...

 

Denne var ikke spesiellt rask ut av lyskrysset.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

YourCompany.Com � 2003 � Privacy Policy � Terms Of Use