www.ourwayround.net

 

 

ON TOUR:

 Hvem er vi?

 Sykklene

 Reiserute

 Asak Skole

 Takk til

 Kontakt oss

 Gjestebok

REISEBREV:                                                                     

21 - 24 Desember           The Whitsundays

Takk og pris var solen oppe slik at vi fikk torket utstyret vaart for vi pakket det ned. Vi hadde avtalt med campingplassen at vi kunne parkere syklene der og ha utstyret laast i et rom.

Med det gjort tok vi bussen inn til byen, hvor vi gikk rundt til det var paa tide og gaa bort paa marinaen. Paa marinaen ble vi mott av Miss Snorkel, som delte ut vaatdrakter og hetter til oss.

Deretter kom resten av crewet og tok oss ned til baaten, Pacific Star, hvor vi fikk utdelt lugarer. Vaar lugar laa helt i tuppen paa den ene baaten (etter som det var en katamaran). Det var en dobbelseng, en koye og et bitte lite bad. Saa lite at en kunne sitte paa do og dusje....                                                            Resten av den forste kvelden gikk med til aa bli kjent med crewet og de andre passasjerene. Crewet var alle fra New Zealand, men passasjerene kom fra Scotland, Nederland, Belgia, Sor Amerika, Namibia, Mexico, Portugal og Norge. Vi var ikke de eneste fra Norge. Maja kom ogsaa fra Norge og vi var en del sammen med henne paa turen. Hun var her nede i Australia for aa gaa paa engelsk-kurs og bodde hos en familie i Airlie Beach. En veldig koselig jente :-)

 

Morgenen etter ankret baaten opp utenfor en av oyene og vi ble kjort inn til stranden med gummibaaten. Den ene i crewet ledet oss innover i skogen og opp til et utkikkspunkt. Og utsikten var utrolig. Det azurblaa havet og den hvite sanden straalte om kapp med solen....

Helt utrolig vakkert...

 

Nesten like vakkert som oss...!! He,he,he!!

Naar vi kom tilbake i baaten bar det utover til The Coral Reef. Der fant vi oss hver vaar snorkel, dykkermaske og svommefotter og hoppet uti vannet. Vannet var godt og utsikten under vann var det lite og si paa. En kunne se alt. Coraler, anemoner og fisk. Vi saa til og med en 1,5 meters hai som svomte under oss mens vi snorklet... Litt skummelt!

The Coral Reef

Tilbake i baaten la vi oss paa dekk for aa lese. Vi hadde med oss boken "Long Way Down" og et par blader. Begge hadde lyst til aa lese boken saa vi leste etter tur...

Torgrim med go'boken

De neste dagene gjorde vi akkurat det samme. Vi badet, leste og slappet av. Vi hadde jo gledet oss til dette lenge og det var godt og ikke maatte planlegge reiserute eller for Linns del, lage mat. Kokka ropte naar maten var ferdig og vi kunne bare gaa inn og forsyne oss...

 

Torgrim paa taket under skyggeseilet

...........................................................................................

17 -20 Desember

Det forste vi gjorde i Longreach var aa dra paa butikken for og kjope frokost. Mens vi gikk rundt mellom hyllene, horte vi noen som snakket norsk. Vi gikk etter lyden og endte opp hos 4 nordmenn. To av dem, ........... og ........... (Husker ikke navnene akkurat naa), var paa seiltur jorden rundt. De hadde lagt til kai i Brisbane p.g.a. syklonsesongen og benyttet anledningen til aa reise rundt paa fastlandet. Med seg hadde de naa med seg moren og broren hennes.                                    Vi var fasinert over deres reisemaate, og det virket som de var litt fasinert av vaar. Det er vel slik det pleier og vaere.... gresset er alltid gronnere paa den andre siden....!

Med frokosten innabords bestemte vi oss for aa gaa bort til Stockmans Hall of Fame. Svetten rant av oss da vi kom fram, saa det var godt og komme inn i det kalde museumet.

Stockmans Hall of Fame tar for seg Australias historie helt fra tidenes morgen, men er spesiellt detaljert fra den hvite manns ankomst. En faar folge livet i bushen fra tidlig kvegdrift og helt til dagens moderne samfunn.

 

Med frokost i magen og bensin paa tanken begynte vi paa turen ostover. Vi hadde tenkt aa kjore til Moranbah, men ombestemte oss paa veien og dro bare til Emerald. Ville ha en kort dag... 

Paa vei til Emerald stoppet vi og saa paa flere gamle maskiner som sto utstilt langs veien. Torgrim var som vanlig som en unge og floy rundt og filmet.

I Emerald dro vi rett paa turistinfoen for aa faa nettopp det, turistinfo! Og videre bar det bort til campingplassen for aa slaa leir. Torgrim kjopte seg et combicamp-blad som han koste seg med resten av kvelden og vi lagde oss god mat og slappet av. Det er godt aa ha noen dager helt uten stress, hvor en bare kan leve i nuet og nyte...

Fra Emerald kjorte vi nordover igjen mot Moranbah. Paa veien stoppet vi flere ganger ved store gruver i haap om aa se noen store maskiner i drift, men uten hell. Vel, vi fikk sett noen, men vi kom ikke saa naerme som Torgrim skulle onske. Men han fikk ihvertfall tatt bilder av en stor dumper som sto parkert ikke saa langt fra veien.

I Moranbah tok vi lunsj paa roadhouset. Og hadde det ikke vaert for alle de store flyvende bugsa, hadde det vaert rett saa koselig.

Veien mellom Moranbah og Mackay var av den svingete sorten og det var goy og kjore. Men i horisonten truet de morke skyene.

Vi slatt unna regnvaeret, men fikk det igjen dagen etter naar vi kjorte til Airlie Beach. Det regnet absolutt hele veien og det ga seg ikke for vi kom fram. Noe som egentlig var helt greit.

Naar vi booket oss inn paa campingplassen, oppdaget vi at det var noe kluss med batturen vaar. Vi skulle ikke dra paa lordag, saann som det sto i vaare papirer, men i morgen (fredag). Godt at vi hadde en dags margin...

................................................................................................

13 - 16  Desember

Fra Port Augusta bar det videre ostover mot Broken Hill. Torgrim synes det var ekstra spennende siden dette er en av veiene han ikke har kjort for. 

I Orroroo stoppet vi for aa kjope litt mat og poste de siste julekortene. Det var en fin liten smaaby som blant annet hadde en Medicine Shop i steden for Chemist.

Slik ser butikkene ut i en typisk smaaby...

Vi stoppet i en gudsforlatt by for aa spise lunsj, og kom ikke fram til Broken Hill for sent paa kvelden, siden vi hadde saa lang lunsj.

 

Utenfor Broken Hill ligger en liten by med navn Silverton, som kunne ha vaert en spokelsesby, hvis de siste fem hadde flyttet derifra. Byen var base for gruvedriften paa 1800-tallet, men har i senere aar blitt brukt som innspillings sted for filmer og reklamer, blant annet Mad Max.

Denne doninger, et lokalt kunstverk, maatte proves av Linn...

Paa vei tilbake fra Silverton saa vi flere kenguruer, kameler og villhester. De gikk ved siden av veien, saa vi tok det pent.         I Broken Hill tok vi en tur innom kirkegaarden for aa se paa de gamle gravene. Mange er fra slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet, fra den gang da livet var skjort og ulykkene i gruvene mange. Men ogsaa de mange pestene tok liv. Baade unge og gamle...

Kirkegarden saa uendelig ut... Grav paa grav saa langt oye kunne se...

 

 

Lordag 15. hadde vi turens hittil lengste dag i salen, 870 km...  Vi kjorte de 46 milene til Cobar, hvor vi hadde lunsj sammen med alle lastebilsjaforene.                                                  Etter lunsj kjorte vi rett nordover mot grensa til Queensland og videre til Cunnamulla. Totalt 410 km...

Paa den siste biten opp til Cunnamulla ble landskapet merkbart gronnere og det sto vann ved siden av veien. Men det var ikke det eneste gronne vi saa... Det var ogsaa mange undulater som satt i groftekanten eller floy i flokker over veien.                  Ikke alle lever i dag... Paa kvelden oppdaget vi en sittende fast paa sykkelen til Linn. Stakkars liten...

 

 

I dag var det de ca. 70 milene til Longreach som sto for tur. Det sto fortsatt mye vann ved siden av veien og det var frodig og gront.

Noen mil etter Cunnamulla sto det til og med vann over veien. Dette til vaar store glede...                                               Totalt kjorte vi i vann 6-7 ganger, den dypeste ca 30 cm. Vi var heldig som fikk kjort den veien i det hele tatt, ettersom veien litt lengre ost var stengt p.g.a. for mye vann.

Jiiiihaaaaa !!!

 

......................................................................................

10 - 12 Desember

Forste stopp denne morgenen var hos kiropraktoren. Her fikk Torgrim sin etterlengtede behandling av ryggen.

Mor, men litt bedre i ryggen, dro vi til Kalgoorlies vanntank og utkikkspunkt. Det er i denne tanken at vannet som kommer i ror fra Perth samles. Denne byen er totalt avhengig av den 50 mil lange rorledningen ettersom det ikke finnes naturlige vannkilder i omraadet.

Vi begynte saa turen mot Nullabor Plain. Vi hadde bare et lite stopp i Dundas for vi fortsatte videre svingte ostover og begynte vaar vei over den lange, lange sletta... 

For dere som har blitt bedt om aa dra til Dundas... Naa vet dere hvor det er!

Jo lengere vi kjorte jo lavere var traer og busker. Et tegn paa at man er i odemarken, er naar bensinstasjonen gaar tom for bensin. Heldigvis kan sykkelen til Torgrim gaa paa 91 oktan ogsaa, selv om den ikke er saa glad i det...

Det er ikke saa ofte man ser elgskilt som gjelder i 150km...

The Royal Flying Doctor Service ( R.F.D.S.) bruker hovedveien som landingsstripe flere steder i Australia. Dette er en av dem...

Her begynner Australias lengste rette strekning, paa hele 146,6 km.

Etter aa ha kjort nesten halve Australias lengste strekning, kjorte vi litt bort fra veien og satte opp teltet. Her ble det et skikkelig gourmet maaltid, med polser, potetmos og gronsaker.

 

Morgenen etter begynte vi med og kjore ferdig langstrekka. De neste strekningene var ikke spesiellt svingete, men det var ihvertfall mindre enn 15 mil mellom hver sving.

Naar vi passerte grensen mellom Western Australia og South Australia, gikk vi over i en ny tidssone og selve Nullabor Plain begynte.

De neste 15 milene kjorte vi helt nede ved havet. Det eneste som skilte oss, var de hoye klippene. Meget imponerende aa se klippene forvinne i det fjerne.

Utover ettermiddagen ble det kaldere og Torgrim matte skru paa varmen i handtakene. Naar vi saa kom til Nullabor, fylte vi opp tankene og gjorde oss klare til og kjore 10 mil til. Et eldre par vi snakket med synes det var litt rart at vi skulle kjore videre, nar klokken allerede var 19.30. Det viste seg at vi hadde klusset litt med tidssonene og at klokken var litt mer enn vi trodde... Dermed var det inn i butikken igjen og betale for en campingplass.

Mens vi hamret pluggene til teltet skakke paa den hardeste bakken vi har vaert borte i paa en campingplass, kom det et helikopter inn for landing 20 meter unna.

Som dere ser fikk vi noen fine bilder av helikopteret i solnedgangen. Piloten la seg inn paa motellet for natten!

Da nysgjerrinheten matte stilles. Gikk Torgrim bort for aa prate med Helikopterpiloten, som landet i gar. Han var paa vei fra Brisbane til Perth med et helt nytt helikopter av typen Robinson 22. Det var en helikopterskole som hadde kjopt det og piloten skulle levere det.  Det mest begivenhetsrike som skjedde paa vei til Port Augusta , var at vi motte polakken Jaroslav. Han er representant for Halvorson ( kjoreutstyr ) i Polen, og er paa en 7 ukers tur tvers over Australia. Forovrig forste ferien hans paa 10 aar!

........................................................................................

9 Desember             DAG 100 PAA TUR!!!

Dag hundre hadde vi i Kalgoorlie. Torgrim hadde som vanlig problemer med aa staa opp, men omsider fikk vi i oss frokosten og kunne dra inn til byen. Forste stopp var Turistinfoen og neste, The Superpit. Superpit er et dagbrudd hvor de tar ut gull. Selve hullet er 3,5 km langt, 1,5 km bredt og 360 meter dypt. Hittil har det blitt tatt ut 300 millioner kubikkmeter materiale.

Legg merke til de 5 prikkene til hoyre, midt i bildet...

.... her er en av prikkene fra forrige bilde....

For aa utvinne gullet trengs det et stort antall maskiner,       blant annet:

15 borrigger i forskjellige storrelser, den ene 100 % fjernstyrt.

4 Komatsu PC 8000, som er en hydraulisk forgraver paa 685 tonn. Den tar 60 tonn i skuffa, har 11 000 liters dieseltank og koster 50 millioner kroner...

For at dere skal skjonne hvor store maskinene er, kan vi fortelle at Dozeren bakerst i bildet er 4,5 meter hoy...

31 Cat 793 Dumpere, som laster 225 tonn og har en totalvekt paa ca. 400 tonn...

1 Cat 994 Hjullaster, som er den storste Cat lager. Den veier 190 tonn og koster 21 millioner kroner...

4 Cat D10R Dozere, paa 65 tonn. Disse gaar aa dytter inn masse og planerer for de store graverene.

 

Med tanke paa at det bare er ca. 2 gram gull pr. tonn, og saa mange dyre maskiner, er det vanskelig aa tro at det gaar an og tjene penger her...                                                             Men vi har regnet litt paa det og det viser seg at det er ca. 120 gram gull pr. skuffe med den store graveren.                         Og naar prisen paa gull ligger paa 150 kroner pr. gram, blir det ca. 18 000 kroner pr. skuffe!!!!! 

Bare hver sjette dumper har med seg 450 gram gull opp.      Hvis alt hadde vaert en klump, hadde den vaert paa storrelse med en golfball!!!

Linn i skuffa til forgraveren... Ganske STOR!!!

Vi provde flere ganger aa faa sett at dem sprengte i bruddet, men det ble utsatt hver gang... For dere som er interessert i og se en sprengning, kan dere trykke her: THE SUPERPIT

 

Dette "flotte" juletreet i plast prydet bybildet i Kalgoorlie.

Paa vei ut fra Kalgoorlie matte vi kaste oss ut i grofta da vi motte denne Cat 785 paa vei til en av gruvene.                      De ser mye storre ut naar de kommer bortover veien og opptar hele veibanen....

Legg merke til sykkelen til Linn ved siden av dumperen...

.........................................................................................

7-8 Desember

Pakkingen tok litt lengere tid enn vanlig i dag, siden Torgrim har fatt vondt i ryggen og ikke klarer og boye seg. Men vi fikk da pakket sammen sakene alikevel og var paa plass ved The Top Tree Walk klokka 09.30.

Dere ser gangbroen langt der borte....

Disse traerne i The Valley Of Giants er ganske imponerende i seg selv, men nar en kan gaa paa et "fortau" 45 meter opp i lufta, far man en virkelig folelse av hvor majestetiske de er.

Selve "fortauet" var bygd uavhengig av traerne og saa fort det gikk over bakkenivaa ble det en slags hengebru med stalkonstruksjon. Det gynget og svaiet nar vi gikk, og samtidig ble det lenger og lenger ned til bakken, saa enkelte holdt seg ekstra godt fast i gelenderet.....

Noen av traerne var hule i nederste del av stammen etter tidligere skogbranner, men fortsatte og vokse. De vokste paa en mate bare rundt det brente og mange dyr i omradet brukte traerne som sjulested. 

Torgrim innspiserer et av de store, hule traerne...

Etter lufteturen i tretoppene dro vi til Denmark for aa faa tak i lunsj og en kiropraktor. Desverre hadde ingen mulighet til aa behandle Torgrim, saa vi fortsatte nordover mot Mt. Barker for aa prove lykken der. Men der var ikke en gang legen til stede...

Derfor var det bare og fortsette videre til Lake Grace. Vi valgte aa kjore igjennom Stirling Ranges Nasjonalpark, paa 45 km med grus. Parken inneholdt noen fjell, og med litt god fantasi kunne de minne om Alpene.  

Kan dere se for dere Alpene?

De siste 15 milene for vi kom til Lake Grace gikk gjennom landbruks omrader. og Torgrim oppdaget disse....

Store forhold naar forhandleren har tre 480 hk'ere paa lager...

Fra Lake Grace bar det nordover mot Wave Rock, en steinformasjon som ligner paa en .......bolge!                          Da vi sto paa p-plassen, kom et italiensk par bort til oss. De var ogsaa motorsyklister og hadde reist i Norge og resten av skandinavia i fjor (paa MC). De hadde vurdert og reise rundt Australia paa MC ogsaa, men hadde endt opp med bil. Manuela og Benny var veldig koselige, og vi utvekslet adresser og haper paa aa besoke dem i Italia en annen gang.

Perfekt til surfing...!

Vi tok en snarvei opp til Southern Cross. Naermere bestemt 170 km, hvorav 130 km paa grus. Veien var nyhovlet saa de fleste steder kunne vi ligge i 60-70km/t. Bare noen steder var det sand, og dere vet jo hvordan motorsykkel og sand er...!

Snarveien til Southern Cross

Med saar rygg og slitne rumper var det godt og endelig komme fram til dagens maal, Kalgoorlie!

........................................................................................

1-6 Desember

Etter aa ha fatt tak i en av de siste ledige plassene paa en campingplass i Perth, kjorte vi for og finne ut hvor "the ToyRun" endte opp. Vi hadde nemlig sett flere motorsykkler med julepynt tidligere paa dagen.

Slik har du vel ikke sett Julenissen for...?

"The ToyRun" er et arlig arrangement hvor motorsyklister har med seg leker og andre gaver som de gir til en veldedig organisasjon. Arrangementet holdes i adventstiden, som regel 1.desember, og sakene de gir blir brukt som julegaver for og glede foreldrelose og fattige barn.   

En av julenissens hjelpere...

 

De neste dagene gikk med til aa lage julekort, vaske klaer og utforske hva byen kunne by paa. Vi fikk ogsaa byttet dekk paa begge syklene, hatt service paa 650'n og bestilt ny vindskjern til den.

En av de finere julegatene i Perth, uten altfor mye glitter og blinkende lys...

Vi er begge enige om at Perth er en fin by. De har klart aa ta vare paa mye av den gamle bebyggelsen samtidig som det er en moderne by. Ryddig og ren.

Siluetten skyskraperene i Perth...

 

Onsdag 5. desember pakket vi sammen sakene og kjorte noen hundre meter lenger ned i veien til den lokale sjokoladefabrikken.

Ikke akkurat som Charlie og sjokoladefabrikken, men en bra erstatter...

Her fikk vi se hvordan de laget sjokoladene og ikke minst ta en smaksprove. Selv Torgrim matte smake noen sma biter selv om han egentlig ikke skal. Det smakte vidunderlig......!

Sjokolader i alle fasonger og smaker... Nam,nam...

Med litt sjokolade i bagasjen dro vi videre til Eagle Screen, hvor vi hentet og monterte den nye vindskjermen til Linn. Det bor bli litt bedre na, ettersom den er mye hoyere og bredere.

Den nye vinskjermen er paa plass...

Vidre sorover saa vaeret utrygt ut, saa vi stoppet for aa ta paa oss Goretex'n. Etter mange mil paa regnvate veier stoppet vi i Dunsborogh for og fa igjen varmen og sla leir for natten. Gradestokken viste 12 grader, og det er kaldt med tanke paa de 47 vi hadde forrige dagen. Brrrr...

 

Dagen etter bar det sorover langs kysten mot "Valley of Giants". Veien var svingete og terrenget mer og mer skogkledd jo naermere vi kom. Noen steder var traerene saa store at vi ikke saa skogen for bare stammer nar vi kjorte forbi.

Lunsjen kjopte vi i Augusta og tok den med oss ut til fyrtarnet paa Cape Leeuwin. Fyret ble bygd paa slutten av 1800-tallet og forbedret sikkerheten paa sjoen betraktelig. Det var kaldt og vindfullt der ute, og naermere regn er det vanskelig og komme. Men det finnes vel ikke darlig vaer, bare darlig klaer.....!

 

Videre fortsatte turen til Pemberton hvor vi stoppet for aa se paa The Gloucester Tree. Treet er 61 meter hoyt og ble tidligere brukt som brann-utkikkspost. Det er laget en stige, av stenger banket inn i stammen, som snirkler seg rundt og opp. Fram til naa er det over 1 million mennesker som har klatret opp.

The Gloucester Tree

 

Linn pa vei opp i treet... men bare hit og ikke lenger...

Paa samme sted var det masse papegoyer. De var forholdsvis tamme og kom for aa spise fra handen. Vi hadde ikke noe brod aa gi dem, men muslibaren fungerte greit og ble borte.

 

Det var goy aa kjore sykkel denne dagen. Landskapet var varierende, med vingarder, traer, dyr, bakker, berg og svingete veier. Vaerte kunne selfolgelig ha vaert bedre, men da vi stoppet opp for kvelden i The Valley of Giants, ble det vindstille og fint.

Campen i The Valley Of Giants

...........................................................................................